Bjørn Strandenes

Separatutstilling

Wendelboe

Mellom figurasjon og abstraksjon

Billedkunstner Bjørn Strandenes
Tekst av Gunnar Danbolt, professor i kunsthistorie ved UIB

Det finnes ikke noen sann kunstdoktrine,
fordi man blir trett av alt,
og til slutt får interesse for alt.
Paul Valéry

Bjørn Strandenes har langsomt nærmet seg maleriet fra et uvanlig perspektiv – gipsmakerens. Listverk og rosetter i kritthvitt gips har vært hans daglige virke inntil fargesuget ble for sterkt. Da begynte han å male – male slik han tidligere benyttet gipsen ved å legge lag på lag med pigment, av og til iblandet små marmorsten for å få frem en relieffvirkning. Resultatet er ingen tydelig figurasjon, men heller ikke ren abstraksjon. Han har plassert seg inn i den norske modernisme-tradisjonen med sine aner tilbake til Pariserskolens malere – Bissière, Manessier, Singier og da Silva.

Strandenes kunne uten videre ha gjort Roger Bissières ord til sine: ”Landskapet som omgir meg, eller himmelen som jeg utvikler meg under, lyset om kvelden eller om morgenen, alt dette søker jeg riktignok ikke å etterligne, men jeg overfører det ubevisst og lar det gjenoppstå i alt jeg gjør”. Det var ord som tente nordmenns hjerter, og gjør det fremdeles, antagelig fordi vi lever i en sterk natur.

Strandenes’ malerier er tydelige vitnesbyrd om det. De er gjennomgående mørke, slik det norske landskapet er det om vinteren. Vi skimter her og der svake reflekser som av vann, eller en mørk kontur av et fjell, og innimellom skarpe lysglimt av sne eller bølgeskum, eller kanskje bare gjenskinnet av en forlatt sol. Skjønt – kanskje er det bare de skarpe fargekontrastene som gir oss hildringer av noe som ikke er.

Spranget er langt fra gips til maleri, men Strandenes står ikke på bar bakke. Han kan bygge videre på en solid norsk tradisjon, som i og ved disse bildene kommer tilbake til den by, Paris, hvor den engang oppsto. Men ikke i en fransk utgave i dette tilfelle, men en typisk norsk.