Lars Tveit

Separatutstilling

Wendelboe

Form, tekstur og farge

Billedkunstner Lars Tveit
Tekst av Bjørn Inge Follevaag

Det dreier seg mye om form, tekstur og farge i Lars Tveit sine bilder. Nå kan en si at hans motivkrets, ofte landskap og kultur, er velkjent i kunsthistorien. Det handler imidlertid ikke bare om motivvalget, men ikke minst om hvordan kunstneren bruker paletten og fører kniven eller penselen over lerretet, og hvordan han benytter seg av komplementærfarger eller kontraster til å skape stemning i bildet. Det dreier seg også – for ham – om å bruke oljemaling heller enn akryl, idet han opplever at gløden, teksturen og nyansene kommer fram så mye bedre.

De siste årene har Tveit arbeidet mye nettopp med tekstur og farge. Bildene blir nærmest skulpturelle i sine dype, tunge malingslag med spor etter en malerkniv i det våte materialet. Måten han legger på lag etter lag til tykke solide former kan minne om murerens arbeid med mørtel. Han arbeider fortsatt med kystkulturen, med sjøhus uten vinduer og dører, der form blir det sentrale, men også med trær - særlig bjørk - i dette våte Vestnorske landskapet vi omgir oss med. Fra de kjølige menneskeskapte elementene til en nesten romantisk tilnærming til trær og blomster. Treet, dets form og farger, har alltid fascinert Tveit og er på sett og vis et tilbakevendende element i arbeidene gjennom ulike perioder. Det er likevel det industrielle, litt kjølige og formalt stramme som har vært karakteristisk for ham de siste årene. Hans bilder av oljeboringsplattformer er svært sterke med en spesiell bruk av lyseffekter. I de stiliserte sjøhusene finner en vel også fortsatt spor av liv, selv om han har valgt å ta bort alt det han oppfatter som forstyrrende og unødvendige elementer. Tilbake står en serie geometriske omriss. Hus-formen er, slik vi kjenner den, er et gjennomgangstema ikke bare i Tveits arbeider, men gjenfinnes også som hovedtema i verk fra andre norske kunstnere som malerne Yngve Henriksen, eller for den saks skyld akvarellmesteren Lars Lerin. Men jeg kan også se at han er opptatt av mange av de samme fenomenene som Magne Austad. Men det er bare motivvalget som er felles med disse – billeduttrykket er helt unikt Lars Tveits, det er gjenkjennbart både i form, tekstur, lys og farge.

Tveit jobber mye med lyset. Det skal ikke gå fram av bildene at de speiler en bestemt tid på døgnet, men ulike farger skaper forskjellige stemninger i bildet og bidrar til at motivet forsterkes. Tveits billedverden har en allmenn appell, det dreier seg om gjenkjennelige størrelser for de fleste av oss. Men de er barbert ned til sin opprinnelsesform – til det øyet registrerer og fester seg ved, så en trenger ikke lete etter utdypende detaljer i motivet, men heller konsentrere seg om fargebruken og det formale. De har i seg en umiddelbarhet som kan synes enkel, men som i realiteten er uhyre komplisert å få på plass.

Det ligger et godt stykke hederlig kunstnerisk innsats bak Tveits malerier. Som kunstner har han funnet det som ofte er viktigst – en form og et billedspråk som er gjenkjennelig og unikt hans eget. En kjenner hans signatur gjennom verket og forføres av dets innhold.